Dette er brevet:

Innspill om endringer i forvaltningen av store rovdyr og nye bestandsmål for bjørn og ulv
Som ordførere i kommunene Trysil, Engerdal, Elverum, Åmot og Stor-Elvdal er vi svært opptatt av den varslede gjennomgangen av forvaltningen av rovvilt. I en del tilfeller ser vi det slik at gjennomgangen må føre til at allerede vedtatt rovviltpolitikk blir gjennomført, i andre tilfeller må politikk som har grunnlag i gjeldende rovviltmelding, gis en nødvendig justering.

Ulvesona
Innenfor ulvesona har nesten all ynglinger kommet i våre kommuner. Det kan ikke være en slik urimelig skjev fordeling av byrdene som følge av rovdyrpolitikken. Da må målene endres. Slik det fungerer i dag, mener vi at ulvesona må fjernes. Da ulvesona ble innført, var det under forutsetning av at der skulle ulven i Norge oppholde seg, og ingen andre steder. Betraktningen var at dette var en så utfordrende forvaltning at den måtte foregå innenfor et avgrenset område. Det manglet ikke på advarsler. I dag er vi der at også ulv utenfor sona i mange tilfeller blir skjermet mot uttak. Det framstår som om det tillates ulv "over alt". Med en slik praksis vil det være mindre belastende med ulverevir om de prioriteres der de til en hver tid gjør minst skade, uten en geografisk avgrenset ulvesone. Tre ynglende ulveflokker i den såkalte ulvesona rammer også urettferdig på annet vis; sona strekker seg grovt sett langs svenskegrensa fra Trysil til Østfold fylke. Det er av en eller annen grunn slik at de ynglende flokkene har en tendens til å overleve over tid nord i sona. Byrdefordelingen innen sona synes ikke å fungere.

Grenseflokkene
Vi forstår det slik at grenseflokker nå skal telles med. Det er bra. Vi finner likevel grunn til å understreke, nok en gang, hvor viktig dette er. Det er ikke mulig å selge et budskap om at grenseflokkene er dyr som ikke teller med i forvaltningsmålene. Med radiomerkede dyr bør det være enkelt å ha en oversikt over om de er norske eller svenske gitt at revir med mer enn 50 prosent utstrekning på norsk side telles med hos oss og omvendt.

Radiomerking av rovdyr og bruk av annen ny teknologi
Vi er av den oppfatning at radiomerking av rovdyr kan bidra til raskt og effektivt uttak av skadegjørere. Vi mener derfor at både kommuner og grunneiere bør bidra til at dette kan skje, uten å legge unødige hindringer i veien. Det må fortsatt investeres betydelig i innsamling av materiale som kan være med å sikre gode bestandsanslag, slik det for eksempel gjøres på bjørn. Vi stiller oss også positive til alle investeringer i ny teknologi som sparer beitedyr for unødige lidelser, og at unødige tap ikke skjer, for eksempel utvikling av radiobjeller. Det er et statlig ansvar å sikre midler til denne slags utvikling. Det er også nødvendig at den kunnskap som vinnes inn (hvor rovdyr befinner seg, antall rovdyr, osv) blir kjent raskest mulig for beitebrukere og allmennheten.

Felling av rovdyr innenfor rovdyrsikre gjerder
Her må det fastsettes som ufravikelig at rovdyr innenfor disse gjerdene umiddelbart skal tas ut. I motsatt fall vil slike innhengninger bli ei felle for beitedyra og ikke et sikkert område.

Nødvergerett for hunder
Spørsmålet er overmodent; det er varslet i den rød-grønne regjeringas grunnlagsdokumenter, også i Rovviltmeldinga. Etter det vi kjenner til, finnes det ikke erfaringer fra Sverige som skulle bety at dette ikke også kan være en løsning i Norge. I det minste må det være mulig å innføre en forsøksordning. Påstander om at jegere dermed skulle finne på å bruke sine hunder som ”åte” for rovdyra, er så hårreisende at de bør falle på sin egen urimelighet.

Bestandsmålene
Bestandsmålene for ulv og bjørn må revideres, og det er vår oppfatning at dette kan skje innenfor Rovviltmeldingas rammer slik det åpnes for i Soria Moria II. Ett forhold er at den todelte målsettingen om både utmarksbeitebruk og rovvilt vanskeliggjøres til det umulige. I tillegg skaper målene store utfordringer for utmarksnæringer og folks livskvalitet. Utfordringene med tre årlige ulveynglinger (også når grenseflokkene inngår) er så store at målet må reduseres. I det minste må det være en forutsetning, hvis ulvesona skal bestå, at målet på tre årlige ynglinger bare kan telle fullt ut når flokkene er fordelt i hele sona. Bestandsmålet for bjørn i Hedmark må reduseres til maksimum to årlige ynglinger og med en sikringsbestemmelse om at det uansett ikke skal være over 25 individer totalt i Hedmark. Dagens mål er særdeles utfordrende for utmarksbeite fordi tre årlige ynglinger viser seg å trekke med en "hær" av hannbjørner som til overmål ligger mange mil foran de ynglende binnene i å innta området geografisk. Det er heller ikke dokumentert på noen måte at denne mengden av hannbjørner, i alle aldre, er nødvendige i forhold til binnenes reproduksjon.

Uttak på sporsnø
Tatt hensyn til punktet foran er det helt nødvendig at det åpnes for uttak av langt flere bjørner under høstens lisensjakt. Jakta må åpnes så tidlig at den kan kombineres med elgjakt og ikke avsluttes tidligere enn at det også gis muligheter for sporsnø. Kontroll med bestandene, særlig for ulv og bjørn, henger sammen med en politisk vilje til å ta ut dyr mens det er de beste mulighetene til å gjøre det, det vil si på sporsnø.

Vi setter vår lit til at disse innspillene blir nøye overveid og imøteser et dokument fra regjeringa der det er synbart at det skjer en kursendring i dagens forvaltning og dagens administrative praksis.